Hei :) Jeg tenkte jeg skulle skrive min historie til dere..
Here it goes:
Jeg ble født som en helt vanlig jente uten bekymringer å stress. Når jeg var 18 mnd gammel skulle Mamma, mormor og morfar se på det nye huset vi hadde kjøpt og jeg ble med de. Da vi hadde vært i huset så begynte vi å kjøre hjem til mormor og morfar, idet vi kommer ut på veien sier mormor at hun kunne bli igjen i huset for å gjøre istand, så mamma tar en usving.. Å det sa pang.. Vi ble hentet av ambulanse å mamma og jeg var bevistløse.. Mamma døde og jeg heldig som jeg var overlevde. Legene sa det at det ikke var noe håp for at jeg skulle overleve, men det gjorde jeg. Når legene fikk vite at jeg var i live sa de at jeg kom til å sitte i rullestol (som en invalid) å at jeg ikke kom til å være i stand til å begynne å snakke, skrive, gå, og det å spise selv osv.. MEN de tok feil! Jeg snakker, går, springer, sykler og gjør masse andre ting jeg i utgangspunktet ikke kunne ha gjort! Det er et mirakel at jeg lever.
Dette at jeg sliter med skadene etter bilulykka har blitt en slags murvegg, men i denne murveggen er det også farger. Jeg har gjort mitt beste for å henge med i det de andre, men det som jeg vet, er at alle andre har ting de sliter med også.. Jeg gjør mitt beste for å leve mitt eget liv å drite i alt det de andre sier bak min rygg og til å med det de slenger i tryne på meg.
Roser har også røttene sine i dritt!
Jeg har venner som tar meg som den jeg og de støtter meg. Jeg prøver så godt jeg kan å være til støtte for andre. Jeg ser ikke grunnen til at jeg skal være kjipe mot andre fordi jeg selv har ting jeg sliter med.
Dette er meg med søsknene mine :)

Som sagt skal det ikke gå utover andre at man selv her det kjipt!
Sist men ikke minst..Jeg er takknemmeli for å være tilstede og det å se tilbake er en god motivasjon til å kjøre vidre på det jeg vil oppleve. Det tøffe jeg har og vil gå igjennom gjør meg bare sterkere.
- Bettit